Det digitale grenseforsvarets betydning for personvernet

5 min read

Selvbestemmelse, behandlingskvalitet, kontroll. Dette er noe av det vi anser som deler av det felles personvernsidealet.

 

 

 

Oliver Zengler Jakobsen, student ved bachelorgraden; Demokrati og rettigheter i informasjonssamfunnet ved Universitet i Oslo.

 

Vi befinner oss i en alder hvor utvikling innen IKT foregår i en hastighet vi aldri har sett tidligere. Denne raske bølgen av hyppig utvikling, rister tak i fundamentale rettslige og prinsippielle problemstillinger vi en gang antok at var stødig. Masseovervåkning, hacking og spionasje er blitt vanlige terminologier i dagens teknologiske samfunn, og det er på tide at vi tenker over hvordan vi plasserer neste trekk.

Behovet for personvern har alltid vært tilstede, så lenge mennesker har levd sammen. Intuitivt viser vi noen sider av oss selv for omverden, men vi har et behov for å beskytte andre. Vi installerer vinduer i husene vi bygger, men kjøper gardiner for å ha muligheten til å skjule det som ligger bak. Vi kommuniserer med andre, men gjemmer beskjeder inn i konvulutter, innlogginger og krypteringer. Tracking av email, logging av meldinger og sjekking av facebook. Personvern berører alt og alle.

Digitalt grenseforsvar
I september 2016 la det såkalte Olav Lysne 2 utvalget frem sin rapport til forsvarsminister Ine Eriksen Søreide. Forslaget pakket de inn i navnet digitalt grenseforsvar, hvor de ga uttrykk for behovet E-tjenesten har av nye verktøy. Utvalget skjermer forslaget i at behovet til det digitale grenseforsvaret støtter opp under oppgavene e-tjenesten utøver etter blant annet formålet med sikkerhetsloven. Videre argumenterer Lysne utvalget for at formålet ved grenseforsvaret er å forebygge nettangrep og terrorisme.

Det er slik at dagens realitet inneholder nettangrep, spionasje, hacking og terrorisme. Det er også slik at den samme realiteten inneholder rassisme, kapitalisme og konkurranse. Et hvert forslag om masseovervårkning slik som dette, kan derfor ikke forklares eller rettferdiggjøres på bakgrunn av ett formål slik som dette. De siste ti årene har bevist dette om og om igjen. En rapport fra 2013 viser at 12 ulike moskeer ble overvåket som terroristorganisasjoner i New York. I etterkant av Snowden dokumentene, lærte vi at den amerikanske e-tjenesten overvåket hver eneste telefonsamtale i innlandet, opp til 600 millioner kommunikasjoner hver dag. Da e-tjenesten GCHQ ble eksponert i de samme dokumentene for deres omfattende overvåkningsprogram var responsen naturligvis den samme. Disse overvåkings apparatene er konstruert for å forebygge kriminalitet som pedofili og terrorisme. Finnes det et nettverk av terrorister innenfor det brasilianske oljeselskapet Petrobras? Er alle innbyggere av et land terrorister? Er det terrorister under diplomatiske avgjørelser i den Europeiske Unionen? Alle de overnevnte er hendelser som viser at det angitte formålet, ikke nødvendigvis er den faktiske realiteten. Dette er faktorer vi er nødt til å diskutere i det offentlige rom, før vi kan fastslå tiltak slik som Lysne 2 utvalget har presentert.

Men la oss forestille oss et øyeblikk at det digitale grenseforsvar hadde blitt innført, og at masseovervåkning var en ny normal for den norske e-tjenesten. Hadde det egentlig hatt noe å si alle for de som ikke er en trussel for rikets sikkerhet eller begår kriminelle handlinger? Jeg planlegger ingen terrorangrep, og har vært en lovlydig borger etter min beste bedømmelse. Hvorfor skal alt dette ha noe å si for meg? Slike påstander og uttalelser finnes det heller ikke få tall av når problemstillinger knyttet til personvern oppstår for debatt.

«Å argumentere for at du ikke bryr deg om personvern fordi du ikke har noe å skjule, er det samme som å si at du ikke bryr deg om ytringsfrihet fordi du ikke har noe å si.» – Edward Snowden

Personvern handler ikke om at man har noe å skjule, det handler om at man har noe å beskytte.
Det er faktisk så grunnleggende, og utvalgets forslag er faktisk så omfattende. Snapchat, Instragram, Facebook, Gmail. Alle disse tjenestene benytter folk seg av hver dag, og alle har servere som ligger utenfor Norges landegrenser. Redusert tillitt til offentligheten, økt stress og tilbøyelighet til styresmakter er blant de funnene ulike studier har rapportert om effekten av masseovervåkning. I grunnlovens § 102 garanteres det for at «alle har rett til respekt for privatlivet og familielivet sitt, for heimen og kommunikasjonen sin…» §. Den europeiske menneskerettskonvensjonen beskriver i artikkel 8 første ledd at « Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse». At den foreslåtte masseovervårkningen strider imot disse lovverkene er noe Datatilsynets direktør Bjørn Erik Thon i flere annledninger også har gitt uttrykk for. I en debatt tidligere i år fortalte direktøren at «for oss i Datatilsynet er Digitalt grenseforsvar uaktuelt. Lysne 2-utvalget prøver i sin rapport å gjøre noe som er helt uakseptabelt, akseptabelt». Videre forteller Thon at «De som har mest behov for å kommunisere kommer til å moderere seg. Digitalt grenseforsvar kommer til å legge bånd på samfunnet som vi kjenner det i dag».

Så hva kan vi lære fra de siste årene? At verden bare er et sted med terrorister og kriminelle? At alle er lovlydige og ikke gjør noe vondt for samfunnet? Faktum er at begge deler eksisterer. Nettopp derfor må alle vi som tar del i samfunnet, vurdere de foreslåtte tiltakene som skal harmonisere dette. Personvern handler derfor ikke om at man har noe å skjule, personvern handler om at man har noe å beskytte. Personvern er en del av språket. Det er en del av demokratiet. Det er en del av individet. Uten privatliv har du ikke lenger noe for deg selv.

 

About Oliver Zengler Jakobsen

Oliver Zengler Jakobsen er student ved bachelorgraden; Demokrati og rettigheter i informasjonssamfunnet ved Universitet i Oslo. Programmet tar for seg forholdet mellom lovgivning og informasjonsteknologi, og berører rettslige problemstillinger knyttet til dette. Før bachelorgraden på UiO har han studert et år med generell psykologi.